|
Om keiserens nye kuler
Skal en tro det som står i den kulørte jegerpresse, så er kulen alfa og omega for et vellykket jaktresultat. Nye og kreative, enda mer dødelige konstruksjoner kommer på stadig påmarkedet, og får alltid rikelig med omtale. Med jevne mellomrom flere sider med ”kuleporno”, før og etter treffet-bilder, restvekt- og presisjonstabeller for de ulike typer. Av og til kunne en ønske at tilsvarende fokusering ble satt på skyteferdigheten. Eller kanskje helst ”la være ferdigheten” til oss jegere. Men, journalister og bladfolk vet vel hva folk vil ha, og legger opp stoffet deretter.
Så står vi da på skytebanen, eller kanskje sitter rundt leirbålet og hører på folk som kanskje har skutt en elg eller tre. Med stor autoritet belæres vi om kjøttskader, restvekter og gjennomskudd. Ofte er nok kjeften bredere enn den praktiske erfaring. Men, den som kan vise til autoriteter, innhentet via bladlige og boklige studier, har stor jo påvirkningskraft.
Nå er det slik at den ovenfor nevnte presse har hatt opptil flere tester, med innhentet datagrunnlag fra reelle jaktsituasjoner. En form for gallup, praktiske tilfeller målt av en gruppe jegere som er ansett stor nok til at resultatene skulle kunne gi en sann informasjon om realitetene. Om gode, mindre gode – og dårlige kuler. Direktoratet i Trondheim hadde også sitt opplegg.
Det er god grunn til å mistenke at terrenget som åpenbarte seg ikke stemte helt med det kartet som kuleautoritetene på forhånd har tegnet og malt for oss. For det har i ettertid vært forholdsvis stille.
Men de resultater vi har sett, tyder på en bedre knall/fall effekt eller kortere fluktstrekning ved bruk at det vi kan kalle ordinære kuler. Enkelt sagt – større dødelighet.
En må imidlertid være oppmerksom på en tilleggsfaktor som det ikke er tatt høyde for i testene: Folk som er våpen-og ammunisjonsentusiaster bruker gjerne patroner med såkalte ”superkuler”, helst for hylser og våpen med ”magnumeffekt”, altså høy hastighet. Og disse folka er gjerne, i kraft av sin store interesse, bedre skyttere enn gjennomsnittet. Dette vil gjøre testen mer positiv for superkulefolket.
Men så er det også slik at de samme personene som det her er snakk om, med stor tro på seg selv og sitt utstyr, skyter på lengre hold, og fra vanskeligere vinkler enn den ”vanlige” jeger. Dette bidrar høyst sannsynlig en til negativ vekting av resultatene for samme gruppe.
Dette forstår vi ut fra argumentene : ”Jeg vil ha en kule jeg kan stole på, en som går igjennom tjukke bein om det behøves”. Det finnes ikke grunnlag for å evaluere slike forhold, så jeg må la de nevnte faktorer oppveie hverandre.
For alle de som blir og har blitt mobbet for ikke å kjøpe de dyreste patroner fra øverste hylle, fortvil ikke ! Jeg mener oppriktig at de konvensjonelle kulene er de beste for den vanlige jeger. Som hermed skal begrunnes, og det ikke bare fra praktisk kjennskap til ca 250 elgfall, inkludert noen få mindre vellykkede situasjoner , men også fra en anerkjent kuleprodusent som Nosler. I tillegg bred kontakt med jegere og jaktfolk de siste 20 år.
En ”superkule” som de kalles, den er slik konstruert at den skal holde godt sammen, selv etter å ha gått igjennom dyret. Det kan være homogene kuler av kobber eller annet materiale, eller en i utgangspunktet vanlig konstruksjon, men der kjerne og mantel er loddet sammen. Slike kuler vil gi den berømmelige høye restvekten. Den vil være nesten like hel når den har gått gjennom dyret, og den har da bare etterlatt seg et noe oppfliset hull.
For - et skudd kan godt treffe gå inn i brystregionen, men likevel unngå hjerte, lunger eller hovedblodårer. Det som av fagfolk kalles blodtrykksfallet, det forsinkes svært, og dyret kan springe videre over en lang strekning, i verste fall ikke til å finne igjen. Satt på spissen , den aller supreste kulen er jo en helmantel. Bare den er tillatt i krig, i følge Geneve-konvensjonen. Fordi den er mer ”human”. ( Som et apropos kan nevnes, at taktisk sett så er en mantlet kule ansett som mer effektiv i en krigssituasjon. Fordi at fienden har mer bry med en såret soldat, enn en som er død )
En vanlig kule vil, etter å ha passert ribbeina på innslagssiden, avgi fragmenter. Disse bitene vil grunnet sentrifugalkraft og motstand, finne sin egen veg innover i brystregionen, med stor sjanse for å ødelegge mer av vitale organer, med stort blodtrykksfall til følge. Selv om ikke treffet er optimalt ! Jeg vil her sitere Noslers hjemmeside: ”As a bullet expands through an animal, the small pieces of lead and copper it looses come off at right angles to the bullet path. This is caused by the centrifugal force of the bullet’s rotation.. These small pieces become secondary projectiles creating a larger trauma cavity which includes more bleeding.”
Det skulle oversatt bli noe sånt som: ”Når en kule ekspanderer gjennom et dyr, så vil små fragmenter av bly og kobber bli revet av i rett vinkel fra kulens retning. Dette grunnet sentrifugalkraftens virkning ved kulens rotasjon. Disse små bitene virker som små projektiler i seg selv, bevirker større skade og gir større blodtap”.
Rett vinkel ? - Grunnet resultantkreftene så må vel fragmentene nærmest gå ut i trakteform. Likevel så gir dette en god forklaring på hvorfor en ”ordinær” kule vanligvis gir en raskere død. Jeg må tilføye at Nosler her primært tenker på sin berømte ”Nosler Partition” kule, med delevegg. Den er jo legendarisk for sin drepeevne, men så er da også den oppskrytte restvekten ofte nede i 60 % . Fordi forparten av kulen er vekk.
En jeger, som må ha ”magnum” kalibre og dermed patroner som gir høye hastigheter, kan nok med fordel velge ”superkuler”. Og, hvis en i tillegg tillater seg å skyte i vinkler som er i grenseland og vel så det - langt utover de som er anbefalt i ”elgklokka”. Da er det fint med en kule som kan gå gjennom både skinn og bein, før den forhåpentligvis når fram til de vitale organer. Men det har lite med forsvarlig jakt å gjøre.
Nå er det jo slik, at den som har funnet sin kule, og tror på den, han bør fortsette både med troen og med kulen sin. For det aller viktigste det er å stole på seg selv og sitt utstyr. Når så sannhetens øyeblikk er inne – da vet en - nå er det bare meg, mennesket bak teknikken, som det kommer an på ! |
